Det er jo ganske oppsiktsvekkende at landets politiske partier ikke har fått med seg at den store mangelen på båtplasser, sammen med kommersialisering av båthavner, er i ferd med å skape en situasjon hvor sjøen ikke lenger er for alle, men kun for dem som har god økonomi. Politikerne har heller ikke fått med seg at sjø- og båtliv er en viktig del av den norske folkesjela og engasjerer langt flere innbyggere i kongeriket enn hele idrettsbevegelsen til sammen. Mens idretten kan hente tilskudd fra både tippemidler, statskasse og kommunekasser - og det er idretten vel unt - ser politikerne på fritidsbåtlivet som en melkeku for å skaffe inntekter. For alle som bruker fritiden i båt, betyr dette like mye for vår fysiske og mentale helse som idretten betyr for dem som driver med det.
Det organiserte båtfolket er også frivillige organisasjoner, foreninger og lag. Forskjellen er at båtfolket ikke ønsker å ligge samfunnet til byrde på noen måte. Båtfolket legger igjen ca. 12 milliarder kroner når de farter langs kysten og bidrar til å opprettholde næringsgrunnlaget i mange kystkommuner. I tillegg skapes det næringsvirksomhet og arbeidsplasser i tilknytning til båthavnene. For at dette skal være mulig, trenger båtfolket et sted å fortøye båten, og det bør helst ikke være i Sverige!
Båtfolket ønsker ikke offentlige økonomiske tilskudd, men et konstruktivt samarbeid med politikere og myndigheter, både på nasjonalt, regionalt og kommunalt plan, for å legge forholdene til rette for at sjø- og båtliv kan være tilgjengelig for så mange som mulig. I stedet opplever vi at båtfolket må vike plass for badende og landbasert friluftsliv og at kommunene prioriterer kommersielle havner og prosjekter på bekostning av båtforeningene.
Eksemplene på politikernes prioriteringer er mange:
I Kirkenes bevilget kommunen 1 million til et ridesenter for 8-10 personer mens havnesjefen foreslo eiendomsskatt på båtforeningens bryggeanlegg som var betalt av medlemmenes selv med beskattede midler.
Også i Sarpsborg vil kemneren ha eiendomsskatt på båtforeningenes bryggeanlegg.
I Bergen må båtfolket vike plass for landbasert friluftsliv og bading.
På Killingen i Oslo kjemper båtfolket en kamp mot regjering og myndigheter som prioriterer badende og turgåere fremfor 450 medlemmer i båtforeningen, og med Statsbygg som nekter båtopplag, rimelig tilgang til båtplassene og som tillater et privat parkeringsselskap å kreve inn parkeringsavgifter som i praksis gjør det umulig å benytte parkeringsplassen.
Bremanger kommune prioriterer et privat sjøhus- og bryggeanlegg, mens kommunen ikke bryr seg med å behandle en søknad fra båtlaget om å få kjøpe det landområdet som de er avhengige av for å opprettholde virksomheten.
Bærum kommune har privatisert alle fritidsbåthavner og satser på kommersielle havneanlegg, mens kommunen samarbeidet med Statsbygg om å forvise en liten båtforening fra havnen sin.
I Bodø betaler båtforeningen ca. 250.000 kroner i avgifter til kommunen og havnevesenet.
Follo kommune og Oslo kommune samarbeider om å forvise båtfolket fra en av de få populære båthavnene i Oslofjorden fordi anlegget skal brukes av turgåere og badende.
Dette er bare toppen av isfjellet hvor KNBF er anmodet om støtte og bistand. Noen vil vel si at dette er bagateller og peanøtter sett i forhold til alle problemer og vanskeligheter ellers i samfunnet som koster samfunnet enorme summer. Båtfolket koster ikke noe. Heller tvert i mot. Det er kanskje derfor vi ikke er interessante for politikerne siden vi ikke inngår som noen post på verken statsbudsjettet eller kommunebudsjettet, bortsett fra på inntektssiden.
På nasjonalt plan står viktige saker i kø. Det nok å nevne sikkerheten for fritidsbåtene sett i forhold til den betydelige økningen i antall drukningsulykker, havarier og situasjoner som krever assistanse fra redningstjenesten. Riktignok har regjeringen gjort et halvhjertet forsøk på å innføre obligatorisk båtførerbevis, men kravet omfatter ikke dem som trenger det mest. Behovet for et obligatorisk båtregister er åpenbart heller ikke et politisk tema. Det samme gjelder et påtrengende behov for at Kystverket får ansvaret for fartsreguleringer langs kysten. Oppfølgingen og kontrollen med nye EU-forskrifter og internasjonale sikkerhetsstandarder krever en betydelig styring av Sjøfartsdirektoratets fritidsbåtavdeling. Dette er bare noen aktuelle problemstillinger som burde interessere, og engasjere, de politiske partiene. Derfor er det så viktig at det står noe om dette i partiprogrammene som forplikter partienes politikere, både på nasjonalt, regionalt og kommunalt plan.
Vi må bare konstatere at de politiske partiene er meningsløse når det gjelder et interesseområde som opptar halvparten av befolkningen i Norge! Da kan vi trygt slå fast at politikernes meninger om båtlivet i alle fall ikke vil ha noen betydning for valgutfallet. Dessverre