Det virker å være en fellesnevner at selgere er lemfeldige med forhold og omstendigheter de «ikke vil vedkjenne seg» mens kjøpere ofte har en liknende tendens til å «ikke ville se» negative eller uønskete forhold eller risiki ved hva det nå er de kjøper. Særlig synes jeg å se at det er flere selgere som «tar sjanser» med sin opplysningsgivning. Noen ganger er inntrykket at de helt bevisst «snur ryggen til» negative forhold og nærmest fornekter disses eksistens.

Dette sagt, så kan jeg i tillegg si at de generelle tendenser i privatkjøpene er de samme som før – det hører til sjeldenhetene at noe ved en båt er direkte i strid med det avtalte eller opplyste, hovedvekten ligger på skjulte feil og forhold som selger «måtte kjenne til». Det er altså ofte bevismessige problemstillinger medlemmene står overfor.

I forbrukerkjøpstilfellene er det dels den foran refererte tendens å spore men også en litt annen, så langt det gjelder nye båter. Her ser jeg tendensen å være i retning av bagatellisering av fabrikasjonsfeil og en mer eller mindre bevisst unnlatelse av å utbedre – eller å trenere. Selv de mest velrenommerte av produsentene gjør denne typen bommerter og erkjennelser sitter som regel «langt inne». Dette er dumt, fordi det innvirker på den alminnelige tillit til produsentene. Den tilliten er de totalt avhengige av for å eksistere. Men den samme tilliten er båtkjøperne i markedet avhengig av – både ved annenhånds kjøp eller salg og i det å eie en båt med løpende reklamasjonsrett.

På tjenestesiden er det enkelte saker etter Håndverkertjenestelovens bestemmelser. I det vesentlige er problemstillingene i sakene knyttet opp mot enten rene pliktforsømmelser i form av forsinkelse/prioriteringer; eller fagmessigheten i utført arbeid. På tross av de «dårlige» tider, synes verkstedene å slite med å få nok tid til å gjøre en fullt ut samvittighetsfull jobb for alle kunder.

Det har vært enkelte forsikringsrelaterte saker men omstendighetene er individuelle i disse og synes ikke verd å kommentere spesielt. Her som ofte ellers er det fakta, fakta og fakta som avgjør utfallet.

Vi har også hatt en straffesak i 2009, som hadde i seg et potensiale for bli et viktig anliggende for Forbundet. Saken gjaldt fartsovertredelse og mulige mangler ved skilting. Det viste seg dog at den mulige problemstilling ikke var aktuell i dette konkrete tilfellet. Det kan dog godt hende at problemstillingen bør holdes til obs.

Spørsmål fra båtforeningene gjelder i det vesentlige forhold sentrert omkring disses disposisjonsrett til fast eiendom og «kollisjoner» mot andre berettigete og naboer m.v. Videre har det vært spørsmål om ansvarsforhold – dvs. foreningenes mulige ansvar for skader på person eller ting oppstått på foreningenes områder. Jeg har jevnt over sagt at slike spørsmål nok må løses individuelt alt etter hver forenings nærmere omstendigheter men det er mulig at det bør lages noen enkle «kjøreregler» for å påse 1) at foreningene er godt nok forsikret og 2) at det foreligger adekvate ansvarsfraskrivelser.

Totalt sett, alle saker sett under ett, er det min mening at vi har klart å få på plass løsninger som er tjenlige i de fleste tilfeller. Hvor ikke løsninger er facilitert har vi i det minste fått gitt råd som gjør medlemmene i stand til å ivareta sine interesser på en innsiktsfull og trygg måte.